Maskeprokrastrinering

Siden oktober omtrent har jeg innsett at november er eksamensmåned for meg i år. Og i oktober omtrent skjønte jeg at det var alt for lenge siden jeg hadde strikket noe annet enn sokker og pulsvarmere. (Det var forøvrig på samme tid jeg forsto at jeg burde male det panelte taket på badet, men siden det har lite med masketeknikk å gjøre nevner jeg det ikke her.)

Økonomieksamen er unnagjort. Jusseksamen begynner på lørdag. Derfor har jeg fokusert på følgende de siste dagene:

(Med følgende mente jeg primært genseren, selv om pikebarnet også har fått sin dose oppmerksomhet.)

Ettersom genseren var unnagjort på ganske få uker måtte jeg ha et prosjekt til:

(Prosjektet jeg refererer til er ullhalsen i perlestrikk, selv om også dette pikebarnet får sin del av mors nærvær.)

Nå holder jeg på med et stort sjal med hullbord, i den fineste merinoull på tynne, tynne pinner....

Bilder

En stund har jeg tenkt på fenomenet bilder. Fotografier, og bilder inni hodet mitt. Det har vært mange av dem i det siste. En ting er felles for dem alle: De ser bakover. Bakover til tider som var, opplevelser som ble delt, -minner. Nesten utelukkende gode minner, glade øyeblikk.

De er så fine å se på, bildene. Jeg husker stemninger, kan høre latter som for lengst har stilnet, kan kjenne lukter fra svunne tider. Jeg ser gode blikk mellom mennesker som er viktige for meg, samhandling, kjærlighet. Jeg kan holde fast i de gode øyeblikkene.

Jeg er glad for at bildene ser bakover. At det ikke finnes bilder som kan vise meg hva som kommer. At det ikke fantes bilder som viste de jeg har mistet hva som skulle skje med dem, når det skulle skje. Da hadde de kanskje ikke klart å le så ubekymret på bildene, kanskje ikke klart å glede seg over livet der og da.

For det er kanskje den viktigste oppgaven vi har her på jorden, å glede oss over det vi har, å dele gledene og godene med andre, å ta vare på de gode øyeblikkene.