torsdag 31. mai 2012

Trafikkregler

I dag gadd jeg ikke rygge for en bilist som ikke overholdt vikeplikten sin ved en innsnevring til ett felt. Bilisten så meg godt men satset nok på at jeg skulle gi meg siden hun hadde en diger bil og jeg en helt normal. Men jeg var i det vanskelige hjørnet og sto helt i ro enda hun pekte og fektet og tydelig gav uttrykk for at jeg burde flytte meg. Jeg er sta så hun måtte gi seg til slutt. Hun rygget litt, endte midt i veien i stedet for inntil siden og kjørte frem igjen. Da hun kom opp på siden av meg åpnet hun vinduet,sikkert for å lese meg teksten. Jeg kom henne i forkjøpet og sa at hindringen var på hennes side, altså skulle hun ha stoppet i følge trafikkreglene. Da kom gullreplikken: du kan da ikke bruke de reglene her!! God natt.

tirsdag 22. mai 2012

Pip

Jeg er rektor. Jeg er til og med så heldig at jeg er rektor på en skole hvor elevene rapporterer om null mobbing. Det er jeg fryktelig glad for. Samtidig skal her ikke hviles på laurbær, man får ikke mobbefrie skoler uten å holde trykket og fokuset på elevmiljø oppe. Men altså. Da jeg bladde gjennom nettutgaven til BA og leste saken om elevundetsøkelsen som viser at vi ikke har fått ned mobbetallene i Norge så var det en leserkommentar som fanget min interesse. Leseren skriver om et barn som mobbes av alle, inkludert lærerne og rektor. Jeg skal ikke mene så veldig mye om det, bortsett fra at det var fryktelig om det var sant, og at rektorer har fryktelig travle dager og alt for lite tid sammen med elevene, sånn at de fleste av oss vil bruke den dyrebare tiden til annet enn mobbing av elevene våre. Når vi først hadde noen minutter sammen med dem, mener jeg. Men det gjelder kanskje ikke alle. Eller så har leseren misforstått noe. Noe har han definitivt misforstått. Ettersom det er sent på ettermiddagen lar jeg språknerden tre frem og rektoren slappe av litt. Bestefar skriver: Det er nokk like mye mobbing som blir utført av lærere og andre ansatte på skolene. Har selv hvert og anmeldt både skole og rektor ved skolen, der det ble gjentatte ganger mobbing av mit barnebarn, og vold som ble påført han. Jeg hadde et møte med Rektor ved denne skolen, men han var mer opptatt av å forsvare sine ansatte som bedrev mobbing av et barn på 10 år. Slike rektorer burde fått sparken på¨flekken. Tror lyden hadde fått en annen pip hvis jeg hadde tatt fatt i han og lert han vanlig folkeskikk.Saken ble politianmeldt men som vanlig så rant det bort i sanden, da det var vansklig å føre bevis for slikt.. Tror lyden hadde fått en annen pip? Der mistet jeg fokus på hva teksten egentlig handlet om.

onsdag 16. mai 2012

Øyeblikk

Det er over to måneder siden mitt forrige innlegg. Jeg tenker det har vært et savn for alle mine 6 følgere. Jeg tok forresten grundig feil i det forrige innlegget. Ikke bare snødde det i mars, det snødde i april og mai også. I morgen er det 17. mai, forhåpentligvis blir det ikke snø da. Jeg har nettopp vært ute og kjørt, fare for glatt vei-symbolet kom opp, det er 4 grader ute.

Det har vært en travel vår. Vi har hatt konfirmasjon, jeg holder på med avsluttende eksamen etter tre semester som student. Vi går inn i en ny epoke på jobben, det skal ansettes, bygges om og gjøres mye pedagogisk nybrottsarbeid. Som leder har jeg mye å tenke på. I all travelheten og alt slitet er det lett for å telle sorger heller enn gleder. Tankene kretser om alt som er ugjort, dag og natt.

Men det finnes noen øyeblikk av lykke. Jeg fant et i går. Jeg kom heseblesende inn på korøvelse (som jeg bare rakk halvparten av). Det er en regel vi har, å legge alt stress og bekymringer igjen i gangen utenfor øvingslokalet. Det handler om å fokusere, å gå inn i musikken. Så da gjorde jeg det. Jeg lot blikket gli rundt på musikkvennene mine, kjente på den gode stemningen i rommet og konsentrerte meg helt og fullt om å skape egal klang når vi sang mmmmm-iiiiii-aaaaa. Og da kjente jeg det. Et øyeblikks total lykke over å være i det rommet med de menneskene, alle med fullt fokus på å skape klang sammen.

I dag skjedde det igjen. Jeg satt på kjøkkenet hos min studievenninne, det er en hjemmeeksamen vi holder på med. Da kjente jeg det igjen. Vi satt bøyd over hver sin PC og et delt dokument, ivrige argumenter fløy gjennom luften, latteren satt løst og plutselig gikk det opp for meg: Jeg nøt å få jobbe fullt konsentrert om oppgaven, uten forstyrrende e-poster, telefoner og folk som bare lurer på noe. Midt i konklusjonen satt jeg og var lykkelig i en ørliten bit av livet mitt. Ingen mennesker er lykkelig i ethvert henseende. Men det hjelper med noen blaff.