Gammel

For en stund siden skrev Chriria et ubetalelig blogginnlegg om en dag hun følte deg gammel. I dag er det min tur. Jeg er gammel, mye eldre enn Chriria. Jeg startet dagen med å stå opp og lage matpakke til min sønn. Han er 185 på sokkelesten og trolig i stand til å lage matpakke selv, men siden jeg er en gammel dame i dag måtte jeg gjøre det. Så sendte jeg den unge mannen på tur i slalåmbakkene i Myrkdalen. Jeg ble invitert med, men takket høflig nei. Gamle damer kjører nemlig ikke slalåm.

Litt utpå dagen satte jeg meg ut i solen litt. Godt pakket inn i ulltepper selvsagt, med polsokker på bena, så jeg ikke skulle bli syk. Jeg satt i le for trekken, det er unødvendig å si. Jeg hadde en bok i fanget og leste noen sider. Men det var fryktelig vanskelig å konsentrere seg, det var så mye støy at jeg nesten ble irritert! Hva kan ha forstyrret den gamle damen en solfylt søndag, tenker kanskje du? Barn! Og voksne! De hoiet og lo og koste seg høylydt. Det er prisen et hurpetryne betaler for å bo på et populært ski- utfartssted en dag som i dag.

Etter middag (som jeg selvsagt serverte med grønnsaker og saus og alt som hører til) ba jeg de unge rydde opp på kjøkkenet. Det ble mottatt med uuttalt misnøye. Jeg innså med en gammels plutselige klarsyn at ved å sette tre barn til verden en gang for lenge siden ( eller egentlig tre ganger, men ikke vær et petimeter!) har jeg dømt meg selv til ett av tre mulige liv:

1. Hold munn, smil og rydd.
2. Lev i kaos de neste 20 årene.
3. Kommander dem til å hjelpe til, kjeft og smell når de ikke gjør det og rydd deretter opp selv.

Til slutt vurderte jeg hva jeg skal fylle de neste dagene med. Jeg er nemlig sykemeldt noen dager, vi gamle sliter ofte med helsen. Det var da jeg tenkte at "på tirsdag skal jeg jo til legen så da er den dagen gått" jeg innså at jeg står med minst en fot i graven. Takk for alt.

PS: Jeg liker denne kransen. Den har de samme rosene som jeg hadde i brudebuketten min. Merk dere det.

Ord

Jeg har ikke blogget på år og dag. Har simpelthen ikke hatt noe å meddele verden. Ordtørke kalles det visst. Jeg tror verden har klart seg utmerket uten mine betraktninger, jeg er faktisk ganske sikker på det. Ingen endringer har vært å spore i verdensbildet, ingen store avisoverskrifter har vært slik at det kunne tilskrives min manglende blogging.

I dag fikk jeg det likevel for meg at jeg skulle skrive noen ord. Jeg har ikke tenkt å bli en språkblogger sånn på fast basis, jeg har dyktige venner som tar seg av det. Men da jeg prøvde å lese BT på nett i morges, i sengen før jeg sto opp, fikk jeg ikke med meg et ord av innholdet i artikkelen jeg leste. Den handlet om en Tabbetyv. Avisene elsker sånne ord; Tabbetyv, Tabberaner. Denne tabbetyven la igjen et stk verktøy i villaen han brøt seg inn i. Dermed la han og igjen DNA. Dumt gjort selvfølgelig. BT ville kanskje skrevet dumt hjort. Jeg sier ikke mer.