Englevakt

Da jeg en våt og glatt marsdag for noen år siden krøp så godt som uskadet ut gjennom det knuste sidevinduet på bilen min som lå på taket, totalskadet nedi en veiskråning, tenkte jeg ikke stort. Jeg merket meg kanskje den absurde, totale stillheten. Ingen hylende sirener, ingen oppkavede menneskestemmer, ingen biler, ingenting.

Men da jeg noen minutter senere hadde fått min lille datter ut av bilvraket, også hun uten en skramme, da tenkte jeg at vi hadde hatt engler med oss. Mannen som kom først til ulykkesstedet og trodde han ville finne døde mennesker tenkte nok det samme. Jeg tenkte det om og om igjen på legevakten da det var konstatert at vi hadde sluppet fra det med kuler og blåmerker. "Vi hadde engler med oss, de passet på oss." Og det var en ren og vakker tanke. Vi hadde englevakt.

Nå er det ord med en bismak. Englene er kommersialiserte og latterliggjorte. De er forsidestoff i "Se & Hør". Mennesker som tror på engler og englevakt er håpløst fjerne, eller grusomt griske. Det er lite vakkert over det.

Jeg får omskrive min lykkelige slutt. Alt låter jo uansett bedre på engelsk. (Litt utilsiktet ironi der.) We were blessed.



Snart

Ute laver snøen ned. Igjen. Jeg må ha bilen ut om noen timer. Først må jeg måke snø. Jeg må sloss med en blytung brøytekant. (Men takk og lov for brøytingen!) Jeg liker ikke å kjøre når det er glatt, men slik jeg har bosatt meg og slik jeg jobber må jeg tåle det.

Men jeg vet at om et par uker er vinteren over. Jeg vet det fordi jeg har levd lenge i landet.

Snart kikker jeg etter de første krokusspirene når jeg kommer hjem fra jobb. Snart koster jeg vinterens grus bort fra plattingen. Snart drar jeg frem hagemøblene og vasker av dem vinterens skitt og støv, og snart kjenner jeg solen prikke i ansiktet mens jeg nyter solen og våren. Da er vinteren glemt og det er en evighet til neste gang.