søndag 18. september 2011

Prokrastinering

Jeg skal lese i helgene. Hverdagene er alt for travle med lederjobb, kor og styreverv, tenåringsbarn og transportetapper, stevner, konserter og skole-hjem-samarbeid.

Jeg holder på med deltidsstudier i juss og økonomi. Eksamen blir i november for begge emnene. Litteraturlisten er klar og detaljert, litteraturen et anskaffet, merket med mine navnelapper og stablet opp på nattbordet.

Jeg har lest en av bøkene. Den tynneste. Den som skal omtales på den siste studiesamlingen. Resten av bøkene og kompendiene ligger der, med rene, glatte ark og motstand i permen når jeg forsiktig åpner dem, og raskt lukker dem igjen.

Jeg prøver desperat å tro på det jeg skrev i den første oppgaven jeg leverte, et forventningsnotat der jeg entusiastisk skrev om hvordan jeg gledet meg til- og så nytteverdien av hvert sekund av dette studiet.

Nå er det søndag. Jeg har brukt helgen til å drikke vin, sove, øve korsanger, handle med døtrene mine, lage mat, vaske og rydde litt, noen transportetapper, se tv, surfe på nettet og skrive blogginnlegg. Jeg har lest de to siste kapitlene i den tynneste boken, og jeg har skaffet meg oversikt over hva jeg burde ha lest til studiesamlingen i morgen og overmorgen. Det er mer enn det er mulig å lese på så kort tid.

Nå skal jeg snart lage middag og henge opp en klesvask. Og så må jeg gå meg en tur i dag. Resten av helgen skal jeg lese......

torsdag 15. september 2011

Venn

Det finnes noen mennesker i denne verden som kan redde de frykteligste dager. Jeg er så fantastisk heldig å ha noen sånne i min tilværelse. Venner som stiller opp når livet går på tverke, eller når det blir altfor travelt til at jeg kan klare alt.

Som korvenninnene mine som bakte alle kakene til min datters konfirmasjon og som kom med en vakker bok som de hadde fått forfatteren til å dedisere til meg da jeg var syk.

Og som den fine personen som ser det når jeg ikke har det bra, og sender omsorgsfulle meldinger som får meg til å føle meg litt bedre, hver gang.

Takk for at dere er der.

lørdag 3. september 2011

Frykt

Dette handler selvsagt ikke om meg. Det ville vært altfor personlig å skrive en sånn tekst om mine innerste, vanskelige følelser. Nei, den er om en god bekjent. En stund nå har hun vært redd. Frykten hennes har vært rimelig og begrunnet, og hun har levd med den i 46 dager og netter.

Når vi er redde leter vi etter strategier for å overleve. Hennes strategi var å innstille seg på det hun fryktet mest. Frykten stjal livsgleden hennes. Ikke en gang å synge gav henne gleden hun alltid fylles med når hun får lage musikk. Hun slet med å stå opp, og med å legge seg. Hun har i utgangspunktet langt fremskreden lakenskrekk og et alvorlig angrep av B-rytme. Nå ble det helt umulig. Hun ville ikke legge seg, hun visste hun gikk en sorgtung natt i møte, hun visste at hun ville slite med søvnen, og at når hun våknet måtte hun møte en ny umulig dag som hun ikke hadde krefter til å gjennomføre.

Frykten stjal all energi. Hvert bleke smil kostet et hav av krefter, hver gjennomførte tanke var en bragd. Etter endt arbeidsdag var det ingenting igjen. Sånn gikk dagene. En etter en, førtiseks tunge dager på rad og rekke. Så fikk hun beskjeden hun ikke hadde klart å forberede seg på; det skulle gå bra.

Og hun innså at hun hadde lært noe. At hun hadde fått en ny innsikt, et snev av forståelse om hva de går igjennom, alle barn og voksne som i inn- og utland lever i frykt hver dag. Hun ble ydmykt takknemlig over at hennes fare var over, og at hun slapp å møte dag 47 i frykt.