Frykt

Dette handler selvsagt ikke om meg. Det ville vært altfor personlig å skrive en sånn tekst om mine innerste, vanskelige følelser. Nei, den er om en god bekjent. En stund nå har hun vært redd. Frykten hennes har vært rimelig og begrunnet, og hun har levd med den i 46 dager og netter.

Når vi er redde leter vi etter strategier for å overleve. Hennes strategi var å innstille seg på det hun fryktet mest. Frykten stjal livsgleden hennes. Ikke en gang å synge gav henne gleden hun alltid fylles med når hun får lage musikk. Hun slet med å stå opp, og med å legge seg. Hun har i utgangspunktet langt fremskreden lakenskrekk og et alvorlig angrep av B-rytme. Nå ble det helt umulig. Hun ville ikke legge seg, hun visste hun gikk en sorgtung natt i møte, hun visste at hun ville slite med søvnen, og at når hun våknet måtte hun møte en ny umulig dag som hun ikke hadde krefter til å gjennomføre.

Frykten stjal all energi. Hvert bleke smil kostet et hav av krefter, hver gjennomførte tanke var en bragd. Etter endt arbeidsdag var det ingenting igjen. Sånn gikk dagene. En etter en, førtiseks tunge dager på rad og rekke. Så fikk hun beskjeden hun ikke hadde klart å forberede seg på; det skulle gå bra.

Og hun innså at hun hadde lært noe. At hun hadde fått en ny innsikt, et snev av forståelse om hva de går igjennom, alle barn og voksne som i inn- og utland lever i frykt hver dag. Hun ble ydmykt takknemlig over at hennes fare var over, og at hun slapp å møte dag 47 i frykt.