Etter 22. Juli.
Først ble jeg målløs. Jeg hadde ingen ord. Ingen ord til sjokkerte tekstmeldinger. Ingen ord til statusoppdateringer på Facebook, ingen ting å si til verden på Twitter. Knapt noe å si til de jeg var sammen med de første grusomme dagene. Jeg klarte ikke å gå i fakkeltog. Jeg la ikke ned blomster. Men jeg gråt. Jeg gråt igjen og igjen, foran tv-skjermen, med avisene i fanget, alene og usett.
Jeg er mor, tenåringsmor. Nå er jeg uendelig takknemlig for at mine tre ungdommer er hos meg. Og jeg deler sorgen med alle foreldrene som mistet sine ungdommer på Utøya, med alle pårørende som mistet sine kjære der og i regjeringskvartalet. Jeg gråter med dere.
Mange sloss fortsatt for sine liv på sykehus. Jeg tenker på dere og håper det er styrke og trøst i at vi er mange som har dere i tankene, sørger med dere og håper dere skal klare dere gjennom dette.
Ordene mine er fortsatt ynkelige og fattige. De strekker ikke til. Det er vel slik det er, at det er en tid for alt. Nå er det ikke en tid for ord. Vi er i sorg.
Ja, landet har mistet sin uskyld. Jeg ble så overrumplet av mine egne følelser at jeg ikke kunne si noe på lenge.
SvarSlettJeg skal få bidra med sang i en begravelse til et av ofrene, og det er fint å få gi noe.