Lilla skjønte det ganske raskt. Denne dagen ville bare ikke.
Det var i utgangspunktet en ganske vanlig onsdagsmorgen. Lilla var dødssliten.
Å løsrive seg fra den varme, tunge dynen kjentes ganske umulig. Hun utsatte det brutale møtet i det lengste, men måtte til slutt innse at verden og hverdagen ventet. Hutrende slet hun seg opp trappen til kjøkkenet. Et par slurker vann fikk hun i seg mens kattene mjauet utålmodig etter mat. Lilla fulgte etter dem inn på vaskerommet, fylte begge matskålene og så at vannskålen var tom. Frem med skålen fra plassen under benken, fylle på vann.. der mistet hun hele skålen over den ene katten. Katter liker ikke sånt.
Lilla innså at hun trengte kaffe. Vannbeholderen på kaffemaskinen var tom, frem med beholderen, fylle på vann....der mistet hun hele beholderen og sølte vann utover halve kjøkkengulvet.
Hun burde kanskje ha latt det bli med det og krøpet under dynen igjen. Hodepinen fra i går hadde ikke sluppet taket. Men Lilla hadde et viktig møte denne dagen, og ville ikke gi opp så lett. Morgenstellet på badet gikk forbløffende bra. Hun droppet frokosten, kom seg i bilen og kjørte avgårde. Regnet høljet ned, det var ufattelig vått og grått ute. Men hun hadde både regnkåpe og paraply. De semskede skolettene var mindre fornuftige, men de ville nok tåle det lille stykket hun skulle gå fra parkeringsanlegget til møtelokalet.
Køene inn mot byen var uendelige. Da hun omsider parkerte skjønte hun at hun var minst ti minutter for sen til møtet. Hun småløp det korte stykket, kom seg inn fra regnet, tok i døren til møterommet og konstaterte at den var låst.
Mens Lilla satt i trappen utenfor det stengte møtelokalet og ventet på at PC’en skulle bli klar til å fortelle henne hvor hun egentlig skulle ha vært hørte hun en jevn, taktfast lyd. Hun kjente en matt lettelse over at den ganske solide lekkasjen fra taket ikke var i hennes hus. Men samtidig fikk hun en slags nedstemt fornemmelse av at den var hennes skyld. Hun hadde den slags med seg denne tunge oktoberdagen.
Lilla pakket sammen sakene sine og løp ut i regnet igjen. Det var fristende å melde pass da, å finne bilen og kjøre hjem. I stedet småløp hun gjennom hele byen med PC’en og den store skuldervesken dunkende mot hoften. Det surklet i de pene, semskede skoene. Regnkåpen viste seg å være av elendig kvalitet. Buksen var gjennomvåt fra lårene og ned, håret som hun hadde vært usedvanlig fornøyd med om morgenen var et eneste kaos.
Iskald og dyvåt åpnet hun på nytt døren til det hun håpet var riktig møtelokale, det vil si, til gangen utenfor det. Hun satset på å kunne liste seg umerkelig inn, over en halvtime for sent. Den gang ei. Innenfor døren braste hun nesten inn i alle topplederne for organisasjonen. Samtlige avsluttet sin hviskende ordveksling og rettet oppmerksomheten mot henne, den våte forpjuskede kråken som kom brasende inn. Hun hilste beskjemmet, innså at hun hadde gått glipp av deres innlegg og gikk duknakket inn i det store møterommet.
Møtedagen gikk merkelig greit til å begynne med. Hun lærte mye, hadde noen gode samtaler og sølte ikke noe før i første pause, da hun skulle rekke et beger med nøtter til en kollega. Begeret og alle nøttene havnet, med en del støy, utover gulvet. Hun gjorde et tafatt forsøk på å rydde opp, og på å forklare alle som fikk med seg opptrinnet at hun hadde en sånn dag.
I neste pause holdt hun seg langt unna nøttene, men en kopp kaffe måtte hun ha. Det er vel unødvendig å fortelle hvor det fulle kaffebegeret havnet. Det mest ydmykende var kanskje kommentaren fra damen som sto der høyt over henne, da hun krøp rundt på gulvet og tørket opp alt sølet. «Jeg måtte bare bort og se om det virkelig var deg, en gang til».
Den lange møtedagen tok omsider slutt. Lilla trasket ut igjen i regnet i sine klissvåte sko. Hun gikk gjennom hele byen og frem til parkeringsanlegget. Det kom på en måte ikke som noen overraskelse at døren ikke ville åpne seg.
Men så skjedde det noe. En søt, liten dame innenfor glassdøren så henne og fikk åpnet døren. Lilla takket henne og gikk og betalte parkeringsbilletten. Hun fikk med seg både billett og betalingskort, og der sto jammen den søte damen og holdt heisen for henne! Lilla takket henne igjen, og sa at det var hyggelig gjort av damen. Den søte svarte at «Jeg tenkte at det var dagen for å være hyggelig mot noen». Lilla repliserte at det var dagen da hun trengte at noen var hyggelig mot henne.
Damen og Lilla gikk ut av heisen sammen. Den søte holdt døren åpen for Lilla og sa: «Du? Jeg vil gjerne være litt mer hyggelig mot deg, for du virker så grei». Så ga hun Lilla et gavekort på en totimers behandling i en velværesalong. Bare for å være hyggelig. Hun hadde det tilfeldigvis i vesken.
Så var ikke dagen så svart mer. Lilla hadde møtt en engel i hverdagsklær, en solstråle i regnet. Dagen var reddet.
