Liv

Jeg var på julebord i går med mine kollegaer fra den forrige jobben min. Vi hadde en kjempehyggelig kveld med god mat, quiz, leker og dans. Vi hadde spandert på oss hotellovernatting og møttes til frokost halv ti.

En av kollegaene var tidlig våken, så hun var på vei opp på rommet da jeg gikk ned til frokost. Vi møttes i hotellkorridoren og vekslet noen ord før hun gikk til rommet sitt, hun var ferdig med frokosten. Jeg merket ikke at noe var galt.

Mine kollegaer skulle ta toget tilbake til Bergen, jeg hadde bil. Så da de pakket og gjorde seg klar til å reise var jeg på rommet og tok livet med ro. Da ringte telefonen min. Min kollega fra korridoren var uvel. Jeg kastet sakene mine i kofferten og hastet ned i resepsjonen. Jeg så det ikke da jeg møtte henne i korridoren en time tidligere, men jeg så det nå. Hun var slett ikke bra.

Han hadde rett han som ringte meg, vår kollega burde ikke få sette seg på toget, men komme til en lege. Jeg løp etter bilen, svingte opp foran hotellinngangen, fikk damen og kofferten hennes inn i bilen og kjørte til akuttmottaket på nærmeste sykehus som bare var noen få minutter unna. Jeg fikk ringt etter hjelp, og personalet fikk henne inn og på undersøkelsesbåren i løpet av sekunder. Jeg var imponert over effektiviteten og roen i akuttmottaket.

Min kollega hadde et hjerteinfarkt like før vi møttes i korridoren. Hun var kortpustet og hadde sterke smerter i brystet, men hun sa ingenting der i gangen. Heldigvis var hun fortsatt i live en time senere. Nå er hun i gode hender på sykehuset. Hun får de rette medisinene, blir passet på og skal opereres om et par dager. Jeg skjente på henne for at hun ikke sa i fra. Hun var omgitt av ni mennesker som er glade i henne, alikevel sa hun ikke at hun var syk.

Men det gikk bra. Og jeg fikk lov til å være et bittelite ledd i handlingskjeden som kanskje reddet et fint menneskes liv i dag. Det er jeg takknemlig for.