Liv

Jeg var på julebord i går med mine kollegaer fra den forrige jobben min. Vi hadde en kjempehyggelig kveld med god mat, quiz, leker og dans. Vi hadde spandert på oss hotellovernatting og møttes til frokost halv ti.

En av kollegaene var tidlig våken, så hun var på vei opp på rommet da jeg gikk ned til frokost. Vi møttes i hotellkorridoren og vekslet noen ord før hun gikk til rommet sitt, hun var ferdig med frokosten. Jeg merket ikke at noe var galt.

Mine kollegaer skulle ta toget tilbake til Bergen, jeg hadde bil. Så da de pakket og gjorde seg klar til å reise var jeg på rommet og tok livet med ro. Da ringte telefonen min. Min kollega fra korridoren var uvel. Jeg kastet sakene mine i kofferten og hastet ned i resepsjonen. Jeg så det ikke da jeg møtte henne i korridoren en time tidligere, men jeg så det nå. Hun var slett ikke bra.

Han hadde rett han som ringte meg, vår kollega burde ikke få sette seg på toget, men komme til en lege. Jeg løp etter bilen, svingte opp foran hotellinngangen, fikk damen og kofferten hennes inn i bilen og kjørte til akuttmottaket på nærmeste sykehus som bare var noen få minutter unna. Jeg fikk ringt etter hjelp, og personalet fikk henne inn og på undersøkelsesbåren i løpet av sekunder. Jeg var imponert over effektiviteten og roen i akuttmottaket.

Min kollega hadde et hjerteinfarkt like før vi møttes i korridoren. Hun var kortpustet og hadde sterke smerter i brystet, men hun sa ingenting der i gangen. Heldigvis var hun fortsatt i live en time senere. Nå er hun i gode hender på sykehuset. Hun får de rette medisinene, blir passet på og skal opereres om et par dager. Jeg skjente på henne for at hun ikke sa i fra. Hun var omgitt av ni mennesker som er glade i henne, alikevel sa hun ikke at hun var syk.

Men det gikk bra. Og jeg fikk lov til å være et bittelite ledd i handlingskjeden som kanskje reddet et fint menneskes liv i dag. Det er jeg takknemlig for.
                 
                                

Dagen

Lilla skjønte det ganske raskt. Denne dagen ville bare ikke.

Det var i utgangspunktet en ganske vanlig onsdagsmorgen. Lilla var dødssliten.  Å løsrive seg fra den varme, tunge dynen kjentes ganske umulig. Hun utsatte det brutale møtet i det lengste, men måtte til slutt innse at verden og hverdagen ventet. Hutrende slet hun seg opp trappen til kjøkkenet. Et par slurker vann fikk hun i seg mens kattene mjauet utålmodig etter mat. Lilla fulgte etter dem inn på vaskerommet, fylte begge matskålene og så at vannskålen var tom. Frem med skålen fra plassen under benken, fylle på vann.. der mistet hun hele skålen over den ene katten. Katter liker ikke sånt.

Lilla innså at hun trengte kaffe. Vannbeholderen på kaffemaskinen var tom, frem med beholderen, fylle på vann....der mistet hun hele beholderen og sølte vann utover halve kjøkkengulvet.

Hun burde kanskje ha latt det bli med det og krøpet under dynen igjen. Hodepinen fra i går hadde ikke sluppet taket. Men Lilla hadde et viktig møte denne dagen, og ville ikke gi opp så lett. Morgenstellet på badet gikk forbløffende bra. Hun droppet frokosten, kom seg i bilen og kjørte avgårde. Regnet høljet ned, det var ufattelig vått og grått ute. Men hun hadde både regnkåpe og paraply. De semskede skolettene var mindre fornuftige, men de ville nok tåle det lille stykket hun skulle gå fra parkeringsanlegget til møtelokalet.

Køene inn mot byen var uendelige. Da hun omsider parkerte skjønte hun at hun var minst ti minutter for sen til møtet. Hun småløp det korte stykket, kom seg inn fra regnet, tok i døren til møterommet og konstaterte at den var låst.

Mens Lilla satt i trappen utenfor det stengte møtelokalet og ventet på at PC’en skulle bli klar til å fortelle henne hvor hun egentlig skulle ha vært hørte hun en jevn, taktfast lyd. Hun kjente en matt lettelse over at den ganske solide lekkasjen fra taket ikke var i hennes hus. Men samtidig fikk hun en slags nedstemt fornemmelse av at den var hennes skyld. Hun hadde den slags med seg denne tunge oktoberdagen.

Lilla pakket sammen sakene sine og løp ut i regnet igjen. Det var fristende å melde pass da, å finne bilen og kjøre hjem. I stedet småløp hun gjennom hele byen med PC’en og den store skuldervesken dunkende mot hoften. Det surklet i de pene, semskede skoene. Regnkåpen viste seg å være av elendig kvalitet. Buksen var gjennomvåt fra lårene og ned, håret som hun hadde vært usedvanlig fornøyd med om morgenen var et eneste kaos.

Iskald og dyvåt åpnet hun på nytt døren til det hun håpet var riktig møtelokale, det vil si, til gangen utenfor det. Hun satset på å kunne liste seg umerkelig inn, over en halvtime for sent. Den gang ei. Innenfor døren braste hun nesten inn i alle topplederne for organisasjonen. Samtlige avsluttet sin hviskende ordveksling og rettet oppmerksomheten mot henne, den våte forpjuskede kråken som kom brasende inn. Hun hilste beskjemmet, innså at hun hadde gått glipp av deres innlegg og gikk duknakket inn i det store møterommet.

Møtedagen gikk merkelig greit til å begynne med. Hun lærte mye, hadde noen gode samtaler og sølte ikke noe før i første pause, da hun skulle rekke et beger med nøtter til en kollega. Begeret og alle nøttene havnet, med en del støy, utover gulvet. Hun gjorde et tafatt forsøk på å rydde opp, og på å forklare alle som fikk med seg opptrinnet at hun hadde en sånn dag.

I neste pause holdt hun seg langt unna nøttene, men en kopp kaffe måtte hun ha. Det er vel unødvendig å fortelle hvor det fulle kaffebegeret havnet. Det mest ydmykende var kanskje kommentaren fra damen som sto der høyt over henne, da hun krøp rundt på gulvet og tørket opp alt sølet. «Jeg måtte bare bort og se om det virkelig var deg, en gang til».

Den lange møtedagen tok omsider slutt. Lilla trasket ut igjen i regnet i sine klissvåte sko. Hun gikk gjennom hele byen og frem til parkeringsanlegget. Det kom på en måte ikke som noen overraskelse at døren ikke ville åpne seg.

Men så skjedde det noe. En søt, liten dame innenfor glassdøren så henne og fikk åpnet døren. Lilla takket henne og gikk og betalte parkeringsbilletten. Hun fikk med seg både billett og betalingskort, og der sto jammen den søte damen og holdt heisen for henne! Lilla takket henne igjen, og sa at det var hyggelig gjort av damen. Den søte svarte at «Jeg tenkte at det var dagen for å være hyggelig mot noen». Lilla repliserte at det var dagen da hun trengte at noen var hyggelig mot henne.

Damen og Lilla gikk ut av heisen sammen. Den søte holdt døren åpen for Lilla og sa: «Du? Jeg vil gjerne være litt mer hyggelig mot deg, for du virker så grei». Så ga hun Lilla et gavekort på en totimers behandling i en velværesalong. Bare for å være hyggelig. Hun hadde det tilfeldigvis i vesken.

Så var ikke dagen så svart mer. Lilla hadde møtt en engel i hverdagsklær, en solstråle i regnet. Dagen var reddet.

Avskjed

Hun lytter til freden

som finnes i stillheten

Hører det iskalde havets nesten lokkende

klukking mot svabergene

Oktobersolen kysser

ansiktet hennes mildt

Hun tar farvel

Kreativitetssøndag

Jeg har det ganske travelt for tiden. Det fører til en manglende evne til å gjøre ingenting, i tillegg til høyere klønefaktor enn nomalt. Jeg gjør ting for fort, har tankene på feil sted og får panikk når jeg plutselig har noen timer fri.

I dag hadde jeg det meste av dagen til min egen disposisjon. Det resulterte i tendenser til hyperventilering, -dagen måtte fylles fort!

Jeg trakk frem symaskinen. Det er år og dag siden sist. På åpningsdagen i vår nye barnehage på fredag kommenterte en av assistentene at dukkene burde hatt tepper i dukkevognene. Viktig oppdrag, konkluderte jeg.

Jeg durte i vei, bokstavelig talt. og vips hadde jeg sydd en vattert dukkesovepose.
 

Men vi har flere dukker og dukkevogner i barnehagen. Vi kan da ikke la noen fryse? Så jeg sydde en dyne med pute til av et gammelt fløyelsstoff:

Og så et blått sett:

Men hadde vi ikke fire dukkevogner mon tro?

I hagen ha vi to unge epletrær. I år bærer de mye frukt, og den må vi jo gjøre oss nytte av.

Så da bakte Andrea og jeg en trippel porsjon med eplemuffins:

Og vips hadde jeg håndtert fritiden min og unngått panikkanfall. (Jeg har forresten vasket noen maskiner med klær, handlet litt og laget middag; ovnsbakt kalkunbryst med appelsinsaus og slottspoteter.) Og nå har jeg blogget også.

Trafikkregler

I dag gadd jeg ikke rygge for en bilist som ikke overholdt vikeplikten sin ved en innsnevring til ett felt. Bilisten så meg godt men satset nok på at jeg skulle gi meg siden hun hadde en diger bil og jeg en helt normal. Men jeg var i det vanskelige hjørnet og sto helt i ro enda hun pekte og fektet og tydelig gav uttrykk for at jeg burde flytte meg. Jeg er sta så hun måtte gi seg til slutt. Hun rygget litt, endte midt i veien i stedet for inntil siden og kjørte frem igjen. Da hun kom opp på siden av meg åpnet hun vinduet,sikkert for å lese meg teksten. Jeg kom henne i forkjøpet og sa at hindringen var på hennes side, altså skulle hun ha stoppet i følge trafikkreglene. Da kom gullreplikken: du kan da ikke bruke de reglene her!! God natt.

Pip

Jeg er rektor. Jeg er til og med så heldig at jeg er rektor på en skole hvor elevene rapporterer om null mobbing. Det er jeg fryktelig glad for. Samtidig skal her ikke hviles på laurbær, man får ikke mobbefrie skoler uten å holde trykket og fokuset på elevmiljø oppe. Men altså. Da jeg bladde gjennom nettutgaven til BA og leste saken om elevundetsøkelsen som viser at vi ikke har fått ned mobbetallene i Norge så var det en leserkommentar som fanget min interesse. Leseren skriver om et barn som mobbes av alle, inkludert lærerne og rektor. Jeg skal ikke mene så veldig mye om det, bortsett fra at det var fryktelig om det var sant, og at rektorer har fryktelig travle dager og alt for lite tid sammen med elevene, sånn at de fleste av oss vil bruke den dyrebare tiden til annet enn mobbing av elevene våre. Når vi først hadde noen minutter sammen med dem, mener jeg. Men det gjelder kanskje ikke alle. Eller så har leseren misforstått noe. Noe har han definitivt misforstått. Ettersom det er sent på ettermiddagen lar jeg språknerden tre frem og rektoren slappe av litt. Bestefar skriver: Det er nokk like mye mobbing som blir utført av lærere og andre ansatte på skolene. Har selv hvert og anmeldt både skole og rektor ved skolen, der det ble gjentatte ganger mobbing av mit barnebarn, og vold som ble påført han. Jeg hadde et møte med Rektor ved denne skolen, men han var mer opptatt av å forsvare sine ansatte som bedrev mobbing av et barn på 10 år. Slike rektorer burde fått sparken på¨flekken. Tror lyden hadde fått en annen pip hvis jeg hadde tatt fatt i han og lert han vanlig folkeskikk.Saken ble politianmeldt men som vanlig så rant det bort i sanden, da det var vansklig å føre bevis for slikt.. Tror lyden hadde fått en annen pip? Der mistet jeg fokus på hva teksten egentlig handlet om.

Øyeblikk

Det er over to måneder siden mitt forrige innlegg. Jeg tenker det har vært et savn for alle mine 6 følgere. Jeg tok forresten grundig feil i det forrige innlegget. Ikke bare snødde det i mars, det snødde i april og mai også. I morgen er det 17. mai, forhåpentligvis blir det ikke snø da. Jeg har nettopp vært ute og kjørt, fare for glatt vei-symbolet kom opp, det er 4 grader ute.

Det har vært en travel vår. Vi har hatt konfirmasjon, jeg holder på med avsluttende eksamen etter tre semester som student. Vi går inn i en ny epoke på jobben, det skal ansettes, bygges om og gjøres mye pedagogisk nybrottsarbeid. Som leder har jeg mye å tenke på. I all travelheten og alt slitet er det lett for å telle sorger heller enn gleder. Tankene kretser om alt som er ugjort, dag og natt.

Men det finnes noen øyeblikk av lykke. Jeg fant et i går. Jeg kom heseblesende inn på korøvelse (som jeg bare rakk halvparten av). Det er en regel vi har, å legge alt stress og bekymringer igjen i gangen utenfor øvingslokalet. Det handler om å fokusere, å gå inn i musikken. Så da gjorde jeg det. Jeg lot blikket gli rundt på musikkvennene mine, kjente på den gode stemningen i rommet og konsentrerte meg helt og fullt om å skape egal klang når vi sang mmmmm-iiiiii-aaaaa. Og da kjente jeg det. Et øyeblikks total lykke over å være i det rommet med de menneskene, alle med fullt fokus på å skape klang sammen.

I dag skjedde det igjen. Jeg satt på kjøkkenet hos min studievenninne, det er en hjemmeeksamen vi holder på med. Da kjente jeg det igjen. Vi satt bøyd over hver sin PC og et delt dokument, ivrige argumenter fløy gjennom luften, latteren satt løst og plutselig gikk det opp for meg: Jeg nøt å få jobbe fullt konsentrert om oppgaven, uten forstyrrende e-poster, telefoner og folk som bare lurer på noe. Midt i konklusjonen satt jeg og var lykkelig i en ørliten bit av livet mitt. Ingen mennesker er lykkelig i ethvert henseende. Men det hjelper med noen blaff.

Vår

Det er begynnelsen av mars. Dagene er lysere, fuglene har kvitret en stund. Da vi kom hjem fra vinterferie i går var eindommen vår fri for snø. Ikke en eneste bitteliten klatt var igjen. Jeg vet at det har hendt før, store snøfall i mars. Jeg velger å tro at det ikke skjer i år. For å hilse våren velkommen gikk jeg i gang med vårrengjøringen ute i dag. Det er nesten rituelt. Jeg liker å koste, spyle, rake bort gammelt rusk og rask for liksom å fortelle våren at den ikke behøver å nøle, den er så hjertelig velkommen. Så håper jeg på noen nedbørsfrie ettermiddager i uken som kommer, da kan jeg rake plenen, kanskje rufse litt i luggen på torvtakene, spyle terrassen, rydde bort rot og skrot og glede meg enda mer over våren som er i anmarsj.

Forventning

Jeg har en digital bestevenn. En jeg har snakket mer med på nettet enn i virkeligheten. Vi er pedagoger, deler noen venner og har ett eller annet til felles som gjør at vi trives i hverandres selskap både i den virkelige- og den virtuelle verden.

Nå skal vi på vinterferie sammen. Rart! Og fint :-)

Jeg gleder meg, ungene gleder seg. Dette blir bra!

Jeg tror ferien blir omtrent sånn. Jeg skal til Hemsedal og kjører ikke engang slalåm. :-)

Vaner

Jeg har vært i feriehuset vårt i helgen. Der strikker jeg alltid sokker. Denne helgen også. Det er en vane. En annen ting jeg alltid (eller svært ofte) gjør er å strikke eller sy noe når mine venner får barn. Det er ikke så ofte lenger, men i januar fikk en venninne en datter. Resulatet av disse to vanene:

Gammel

For en stund siden skrev Chriria et ubetalelig blogginnlegg om en dag hun følte deg gammel. I dag er det min tur. Jeg er gammel, mye eldre enn Chriria. Jeg startet dagen med å stå opp og lage matpakke til min sønn. Han er 185 på sokkelesten og trolig i stand til å lage matpakke selv, men siden jeg er en gammel dame i dag måtte jeg gjøre det. Så sendte jeg den unge mannen på tur i slalåmbakkene i Myrkdalen. Jeg ble invitert med, men takket høflig nei. Gamle damer kjører nemlig ikke slalåm.

Litt utpå dagen satte jeg meg ut i solen litt. Godt pakket inn i ulltepper selvsagt, med polsokker på bena, så jeg ikke skulle bli syk. Jeg satt i le for trekken, det er unødvendig å si. Jeg hadde en bok i fanget og leste noen sider. Men det var fryktelig vanskelig å konsentrere seg, det var så mye støy at jeg nesten ble irritert! Hva kan ha forstyrret den gamle damen en solfylt søndag, tenker kanskje du? Barn! Og voksne! De hoiet og lo og koste seg høylydt. Det er prisen et hurpetryne betaler for å bo på et populært ski- utfartssted en dag som i dag.

Etter middag (som jeg selvsagt serverte med grønnsaker og saus og alt som hører til) ba jeg de unge rydde opp på kjøkkenet. Det ble mottatt med uuttalt misnøye. Jeg innså med en gammels plutselige klarsyn at ved å sette tre barn til verden en gang for lenge siden ( eller egentlig tre ganger, men ikke vær et petimeter!) har jeg dømt meg selv til ett av tre mulige liv:

1. Hold munn, smil og rydd.
2. Lev i kaos de neste 20 årene.
3. Kommander dem til å hjelpe til, kjeft og smell når de ikke gjør det og rydd deretter opp selv.

Til slutt vurderte jeg hva jeg skal fylle de neste dagene med. Jeg er nemlig sykemeldt noen dager, vi gamle sliter ofte med helsen. Det var da jeg tenkte at "på tirsdag skal jeg jo til legen så da er den dagen gått" jeg innså at jeg står med minst en fot i graven. Takk for alt.

PS: Jeg liker denne kransen. Den har de samme rosene som jeg hadde i brudebuketten min. Merk dere det.

Ord

Jeg har ikke blogget på år og dag. Har simpelthen ikke hatt noe å meddele verden. Ordtørke kalles det visst. Jeg tror verden har klart seg utmerket uten mine betraktninger, jeg er faktisk ganske sikker på det. Ingen endringer har vært å spore i verdensbildet, ingen store avisoverskrifter har vært slik at det kunne tilskrives min manglende blogging.

I dag fikk jeg det likevel for meg at jeg skulle skrive noen ord. Jeg har ikke tenkt å bli en språkblogger sånn på fast basis, jeg har dyktige venner som tar seg av det. Men da jeg prøvde å lese BT på nett i morges, i sengen før jeg sto opp, fikk jeg ikke med meg et ord av innholdet i artikkelen jeg leste. Den handlet om en Tabbetyv. Avisene elsker sånne ord; Tabbetyv, Tabberaner. Denne tabbetyven la igjen et stk verktøy i villaen han brøt seg inn i. Dermed la han og igjen DNA. Dumt gjort selvfølgelig. BT ville kanskje skrevet dumt hjort. Jeg sier ikke mer.