onsdag 18. september 2013

Håndtrykket

Kjære følger. Tilgi meg mitt lange fravær. It's been one of those years.
Det sies at motgang gjør deg sterk. Etter det siste året burde jeg være Superwoman. 

Det pusses opp på jobben min. Ettersom jeg er sjefen i huset hilser jeg på en bråte med mennesker som er involvert i prosjektet. Innimellom styrer og sjefer jeg og presser på for å få det som jeg vil. I dag kom en elektriker jeg ikke har hilst på før. Han hadde et solid, fast håndtrykk og et like sterkt og solid blikk da han hilste på meg. Jeg liker det. Jeg liker sånne kraftige håndtrykk og direkte blikk når jeg hilser på noen. Det får meg til å tro på dem. Tro på at de er pålitelige, skikkelige mennesker. At de er uredde og ærlige og sterke.

Denne solide håndverkeren fikk meg imidlertid til å innse en ting: Fordi jeg har en slitasjeskade i min høyre arm som plager meg kraftig for tiden har jeg selv fått et håndtrykk som en fiskepudding. Hva får fiskepuddinghåndtrykket elektrikeren og alle andre jeg håndhilser på til å tenke om meg? At jeg er en veik og vinglete, upålitelig fjott? De får definitivt ingen assosiasjoner til Superwoman!

Her må det kompenseres!!


1 kommentar:

  1. Kanskje et vennlig bokseslag i skulderen på den du hilser på? Litt hardt, men ikke så hardt at det gjør vondt. Det tror jeg vil gjøre susen!

    SvarSlett