Gammel

For en stund siden skrev Chriria et ubetalelig blogginnlegg om en dag hun følte deg gammel. I dag er det min tur. Jeg er gammel, mye eldre enn Chriria. Jeg startet dagen med å stå opp og lage matpakke til min sønn. Han er 185 på sokkelesten og trolig i stand til å lage matpakke selv, men siden jeg er en gammel dame i dag måtte jeg gjøre det. Så sendte jeg den unge mannen på tur i slalåmbakkene i Myrkdalen. Jeg ble invitert med, men takket høflig nei. Gamle damer kjører nemlig ikke slalåm.

Litt utpå dagen satte jeg meg ut i solen litt. Godt pakket inn i ulltepper selvsagt, med polsokker på bena, så jeg ikke skulle bli syk. Jeg satt i le for trekken, det er unødvendig å si. Jeg hadde en bok i fanget og leste noen sider. Men det var fryktelig vanskelig å konsentrere seg, det var så mye støy at jeg nesten ble irritert! Hva kan ha forstyrret den gamle damen en solfylt søndag, tenker kanskje du? Barn! Og voksne! De hoiet og lo og koste seg høylydt. Det er prisen et hurpetryne betaler for å bo på et populært ski- utfartssted en dag som i dag.

Etter middag (som jeg selvsagt serverte med grønnsaker og saus og alt som hører til) ba jeg de unge rydde opp på kjøkkenet. Det ble mottatt med uuttalt misnøye. Jeg innså med en gammels plutselige klarsyn at ved å sette tre barn til verden en gang for lenge siden ( eller egentlig tre ganger, men ikke vær et petimeter!) har jeg dømt meg selv til ett av tre mulige liv:

1. Hold munn, smil og rydd.
2. Lev i kaos de neste 20 årene.
3. Kommander dem til å hjelpe til, kjeft og smell når de ikke gjør det og rydd deretter opp selv.

Til slutt vurderte jeg hva jeg skal fylle de neste dagene med. Jeg er nemlig sykemeldt noen dager, vi gamle sliter ofte med helsen. Det var da jeg tenkte at "på tirsdag skal jeg jo til legen så da er den dagen gått" jeg innså at jeg står med minst en fot i graven. Takk for alt.

PS: Jeg liker denne kransen. Den har de samme rosene som jeg hadde i brudebuketten min. Merk dere det.

Ord

Jeg har ikke blogget på år og dag. Har simpelthen ikke hatt noe å meddele verden. Ordtørke kalles det visst. Jeg tror verden har klart seg utmerket uten mine betraktninger, jeg er faktisk ganske sikker på det. Ingen endringer har vært å spore i verdensbildet, ingen store avisoverskrifter har vært slik at det kunne tilskrives min manglende blogging.

I dag fikk jeg det likevel for meg at jeg skulle skrive noen ord. Jeg har ikke tenkt å bli en språkblogger sånn på fast basis, jeg har dyktige venner som tar seg av det. Men da jeg prøvde å lese BT på nett i morges, i sengen før jeg sto opp, fikk jeg ikke med meg et ord av innholdet i artikkelen jeg leste. Den handlet om en Tabbetyv. Avisene elsker sånne ord; Tabbetyv, Tabberaner. Denne tabbetyven la igjen et stk verktøy i villaen han brøt seg inn i. Dermed la han og igjen DNA. Dumt gjort selvfølgelig. BT ville kanskje skrevet dumt hjort. Jeg sier ikke mer.

Maskeprokrastrinering

Siden oktober omtrent har jeg innsett at november er eksamensmåned for meg i år. Og i oktober omtrent skjønte jeg at det var alt for lenge siden jeg hadde strikket noe annet enn sokker og pulsvarmere. (Det var forøvrig på samme tid jeg forsto at jeg burde male det panelte taket på badet, men siden det har lite med masketeknikk å gjøre nevner jeg det ikke her.)

Økonomieksamen er unnagjort. Jusseksamen begynner på lørdag. Derfor har jeg fokusert på følgende de siste dagene:

(Med følgende mente jeg primært genseren, selv om pikebarnet også har fått sin dose oppmerksomhet.)

Ettersom genseren var unnagjort på ganske få uker måtte jeg ha et prosjekt til:

(Prosjektet jeg refererer til er ullhalsen i perlestrikk, selv om også dette pikebarnet får sin del av mors nærvær.)

Nå holder jeg på med et stort sjal med hullbord, i den fineste merinoull på tynne, tynne pinner....

Bilder

En stund har jeg tenkt på fenomenet bilder. Fotografier, og bilder inni hodet mitt. Det har vært mange av dem i det siste. En ting er felles for dem alle: De ser bakover. Bakover til tider som var, opplevelser som ble delt, -minner. Nesten utelukkende gode minner, glade øyeblikk.

De er så fine å se på, bildene. Jeg husker stemninger, kan høre latter som for lengst har stilnet, kan kjenne lukter fra svunne tider. Jeg ser gode blikk mellom mennesker som er viktige for meg, samhandling, kjærlighet. Jeg kan holde fast i de gode øyeblikkene.

Jeg er glad for at bildene ser bakover. At det ikke finnes bilder som kan vise meg hva som kommer. At det ikke fantes bilder som viste de jeg har mistet hva som skulle skje med dem, når det skulle skje. Da hadde de kanskje ikke klart å le så ubekymret på bildene, kanskje ikke klart å glede seg over livet der og da.

For det er kanskje den viktigste oppgaven vi har her på jorden, å glede oss over det vi har, å dele gledene og godene med andre, å ta vare på de gode øyeblikkene.

Prokrastinering

Jeg skal lese i helgene. Hverdagene er alt for travle med lederjobb, kor og styreverv, tenåringsbarn og transportetapper, stevner, konserter og skole-hjem-samarbeid.

Jeg holder på med deltidsstudier i juss og økonomi. Eksamen blir i november for begge emnene. Litteraturlisten er klar og detaljert, litteraturen et anskaffet, merket med mine navnelapper og stablet opp på nattbordet.

Jeg har lest en av bøkene. Den tynneste. Den som skal omtales på den siste studiesamlingen. Resten av bøkene og kompendiene ligger der, med rene, glatte ark og motstand i permen når jeg forsiktig åpner dem, og raskt lukker dem igjen.

Jeg prøver desperat å tro på det jeg skrev i den første oppgaven jeg leverte, et forventningsnotat der jeg entusiastisk skrev om hvordan jeg gledet meg til- og så nytteverdien av hvert sekund av dette studiet.

Nå er det søndag. Jeg har brukt helgen til å drikke vin, sove, øve korsanger, handle med døtrene mine, lage mat, vaske og rydde litt, noen transportetapper, se tv, surfe på nettet og skrive blogginnlegg. Jeg har lest de to siste kapitlene i den tynneste boken, og jeg har skaffet meg oversikt over hva jeg burde ha lest til studiesamlingen i morgen og overmorgen. Det er mer enn det er mulig å lese på så kort tid.

Nå skal jeg snart lage middag og henge opp en klesvask. Og så må jeg gå meg en tur i dag. Resten av helgen skal jeg lese......

Venn

Det finnes noen mennesker i denne verden som kan redde de frykteligste dager. Jeg er så fantastisk heldig å ha noen sånne i min tilværelse. Venner som stiller opp når livet går på tverke, eller når det blir altfor travelt til at jeg kan klare alt.

Som korvenninnene mine som bakte alle kakene til min datters konfirmasjon og som kom med en vakker bok som de hadde fått forfatteren til å dedisere til meg da jeg var syk.

Og som den fine personen som ser det når jeg ikke har det bra, og sender omsorgsfulle meldinger som får meg til å føle meg litt bedre, hver gang.

Takk for at dere er der.

Frykt

Dette handler selvsagt ikke om meg. Det ville vært altfor personlig å skrive en sånn tekst om mine innerste, vanskelige følelser. Nei, den er om en god bekjent. En stund nå har hun vært redd. Frykten hennes har vært rimelig og begrunnet, og hun har levd med den i 46 dager og netter.

Når vi er redde leter vi etter strategier for å overleve. Hennes strategi var å innstille seg på det hun fryktet mest. Frykten stjal livsgleden hennes. Ikke en gang å synge gav henne gleden hun alltid fylles med når hun får lage musikk. Hun slet med å stå opp, og med å legge seg. Hun har i utgangspunktet langt fremskreden lakenskrekk og et alvorlig angrep av B-rytme. Nå ble det helt umulig. Hun ville ikke legge seg, hun visste hun gikk en sorgtung natt i møte, hun visste at hun ville slite med søvnen, og at når hun våknet måtte hun møte en ny umulig dag som hun ikke hadde krefter til å gjennomføre.

Frykten stjal all energi. Hvert bleke smil kostet et hav av krefter, hver gjennomførte tanke var en bragd. Etter endt arbeidsdag var det ingenting igjen. Sånn gikk dagene. En etter en, førtiseks tunge dager på rad og rekke. Så fikk hun beskjeden hun ikke hadde klart å forberede seg på; det skulle gå bra.

Og hun innså at hun hadde lært noe. At hun hadde fått en ny innsikt, et snev av forståelse om hva de går igjennom, alle barn og voksne som i inn- og utland lever i frykt hver dag. Hun ble ydmykt takknemlig over at hennes fare var over, og at hun slapp å møte dag 47 i frykt.