Pip

Jeg er rektor. Jeg er til og med så heldig at jeg er rektor på en skole hvor elevene rapporterer om null mobbing. Det er jeg fryktelig glad for. Samtidig skal her ikke hviles på laurbær, man får ikke mobbefrie skoler uten å holde trykket og fokuset på elevmiljø oppe. Men altså. Da jeg bladde gjennom nettutgaven til BA og leste saken om elevundetsøkelsen som viser at vi ikke har fått ned mobbetallene i Norge så var det en leserkommentar som fanget min interesse. Leseren skriver om et barn som mobbes av alle, inkludert lærerne og rektor. Jeg skal ikke mene så veldig mye om det, bortsett fra at det var fryktelig om det var sant, og at rektorer har fryktelig travle dager og alt for lite tid sammen med elevene, sånn at de fleste av oss vil bruke den dyrebare tiden til annet enn mobbing av elevene våre. Når vi først hadde noen minutter sammen med dem, mener jeg. Men det gjelder kanskje ikke alle. Eller så har leseren misforstått noe. Noe har han definitivt misforstått. Ettersom det er sent på ettermiddagen lar jeg språknerden tre frem og rektoren slappe av litt. Bestefar skriver: Det er nokk like mye mobbing som blir utført av lærere og andre ansatte på skolene. Har selv hvert og anmeldt både skole og rektor ved skolen, der det ble gjentatte ganger mobbing av mit barnebarn, og vold som ble påført han. Jeg hadde et møte med Rektor ved denne skolen, men han var mer opptatt av å forsvare sine ansatte som bedrev mobbing av et barn på 10 år. Slike rektorer burde fått sparken på¨flekken. Tror lyden hadde fått en annen pip hvis jeg hadde tatt fatt i han og lert han vanlig folkeskikk.Saken ble politianmeldt men som vanlig så rant det bort i sanden, da det var vansklig å føre bevis for slikt.. Tror lyden hadde fått en annen pip? Der mistet jeg fokus på hva teksten egentlig handlet om.

Øyeblikk

Det er over to måneder siden mitt forrige innlegg. Jeg tenker det har vært et savn for alle mine 6 følgere. Jeg tok forresten grundig feil i det forrige innlegget. Ikke bare snødde det i mars, det snødde i april og mai også. I morgen er det 17. mai, forhåpentligvis blir det ikke snø da. Jeg har nettopp vært ute og kjørt, fare for glatt vei-symbolet kom opp, det er 4 grader ute.

Det har vært en travel vår. Vi har hatt konfirmasjon, jeg holder på med avsluttende eksamen etter tre semester som student. Vi går inn i en ny epoke på jobben, det skal ansettes, bygges om og gjøres mye pedagogisk nybrottsarbeid. Som leder har jeg mye å tenke på. I all travelheten og alt slitet er det lett for å telle sorger heller enn gleder. Tankene kretser om alt som er ugjort, dag og natt.

Men det finnes noen øyeblikk av lykke. Jeg fant et i går. Jeg kom heseblesende inn på korøvelse (som jeg bare rakk halvparten av). Det er en regel vi har, å legge alt stress og bekymringer igjen i gangen utenfor øvingslokalet. Det handler om å fokusere, å gå inn i musikken. Så da gjorde jeg det. Jeg lot blikket gli rundt på musikkvennene mine, kjente på den gode stemningen i rommet og konsentrerte meg helt og fullt om å skape egal klang når vi sang mmmmm-iiiiii-aaaaa. Og da kjente jeg det. Et øyeblikks total lykke over å være i det rommet med de menneskene, alle med fullt fokus på å skape klang sammen.

I dag skjedde det igjen. Jeg satt på kjøkkenet hos min studievenninne, det er en hjemmeeksamen vi holder på med. Da kjente jeg det igjen. Vi satt bøyd over hver sin PC og et delt dokument, ivrige argumenter fløy gjennom luften, latteren satt løst og plutselig gikk det opp for meg: Jeg nøt å få jobbe fullt konsentrert om oppgaven, uten forstyrrende e-poster, telefoner og folk som bare lurer på noe. Midt i konklusjonen satt jeg og var lykkelig i en ørliten bit av livet mitt. Ingen mennesker er lykkelig i ethvert henseende. Men det hjelper med noen blaff.

Vår

Det er begynnelsen av mars. Dagene er lysere, fuglene har kvitret en stund. Da vi kom hjem fra vinterferie i går var eindommen vår fri for snø. Ikke en eneste bitteliten klatt var igjen. Jeg vet at det har hendt før, store snøfall i mars. Jeg velger å tro at det ikke skjer i år. For å hilse våren velkommen gikk jeg i gang med vårrengjøringen ute i dag. Det er nesten rituelt. Jeg liker å koste, spyle, rake bort gammelt rusk og rask for liksom å fortelle våren at den ikke behøver å nøle, den er så hjertelig velkommen. Så håper jeg på noen nedbørsfrie ettermiddager i uken som kommer, da kan jeg rake plenen, kanskje rufse litt i luggen på torvtakene, spyle terrassen, rydde bort rot og skrot og glede meg enda mer over våren som er i anmarsj.

Forventning

Jeg har en digital bestevenn. En jeg har snakket mer med på nettet enn i virkeligheten. Vi er pedagoger, deler noen venner og har ett eller annet til felles som gjør at vi trives i hverandres selskap både i den virkelige- og den virtuelle verden.

Nå skal vi på vinterferie sammen. Rart! Og fint :-)

Jeg gleder meg, ungene gleder seg. Dette blir bra!

Jeg tror ferien blir omtrent sånn. Jeg skal til Hemsedal og kjører ikke engang slalåm. :-)

Vaner

Jeg har vært i feriehuset vårt i helgen. Der strikker jeg alltid sokker. Denne helgen også. Det er en vane. En annen ting jeg alltid (eller svært ofte) gjør er å strikke eller sy noe når mine venner får barn. Det er ikke så ofte lenger, men i januar fikk en venninne en datter. Resulatet av disse to vanene:

Gammel

For en stund siden skrev Chriria et ubetalelig blogginnlegg om en dag hun følte deg gammel. I dag er det min tur. Jeg er gammel, mye eldre enn Chriria. Jeg startet dagen med å stå opp og lage matpakke til min sønn. Han er 185 på sokkelesten og trolig i stand til å lage matpakke selv, men siden jeg er en gammel dame i dag måtte jeg gjøre det. Så sendte jeg den unge mannen på tur i slalåmbakkene i Myrkdalen. Jeg ble invitert med, men takket høflig nei. Gamle damer kjører nemlig ikke slalåm.

Litt utpå dagen satte jeg meg ut i solen litt. Godt pakket inn i ulltepper selvsagt, med polsokker på bena, så jeg ikke skulle bli syk. Jeg satt i le for trekken, det er unødvendig å si. Jeg hadde en bok i fanget og leste noen sider. Men det var fryktelig vanskelig å konsentrere seg, det var så mye støy at jeg nesten ble irritert! Hva kan ha forstyrret den gamle damen en solfylt søndag, tenker kanskje du? Barn! Og voksne! De hoiet og lo og koste seg høylydt. Det er prisen et hurpetryne betaler for å bo på et populært ski- utfartssted en dag som i dag.

Etter middag (som jeg selvsagt serverte med grønnsaker og saus og alt som hører til) ba jeg de unge rydde opp på kjøkkenet. Det ble mottatt med uuttalt misnøye. Jeg innså med en gammels plutselige klarsyn at ved å sette tre barn til verden en gang for lenge siden ( eller egentlig tre ganger, men ikke vær et petimeter!) har jeg dømt meg selv til ett av tre mulige liv:

1. Hold munn, smil og rydd.
2. Lev i kaos de neste 20 årene.
3. Kommander dem til å hjelpe til, kjeft og smell når de ikke gjør det og rydd deretter opp selv.

Til slutt vurderte jeg hva jeg skal fylle de neste dagene med. Jeg er nemlig sykemeldt noen dager, vi gamle sliter ofte med helsen. Det var da jeg tenkte at "på tirsdag skal jeg jo til legen så da er den dagen gått" jeg innså at jeg står med minst en fot i graven. Takk for alt.

PS: Jeg liker denne kransen. Den har de samme rosene som jeg hadde i brudebuketten min. Merk dere det.

Ord

Jeg har ikke blogget på år og dag. Har simpelthen ikke hatt noe å meddele verden. Ordtørke kalles det visst. Jeg tror verden har klart seg utmerket uten mine betraktninger, jeg er faktisk ganske sikker på det. Ingen endringer har vært å spore i verdensbildet, ingen store avisoverskrifter har vært slik at det kunne tilskrives min manglende blogging.

I dag fikk jeg det likevel for meg at jeg skulle skrive noen ord. Jeg har ikke tenkt å bli en språkblogger sånn på fast basis, jeg har dyktige venner som tar seg av det. Men da jeg prøvde å lese BT på nett i morges, i sengen før jeg sto opp, fikk jeg ikke med meg et ord av innholdet i artikkelen jeg leste. Den handlet om en Tabbetyv. Avisene elsker sånne ord; Tabbetyv, Tabberaner. Denne tabbetyven la igjen et stk verktøy i villaen han brøt seg inn i. Dermed la han og igjen DNA. Dumt gjort selvfølgelig. BT ville kanskje skrevet dumt hjort. Jeg sier ikke mer.