Prokrastinering

Jeg skal lese i helgene. Hverdagene er alt for travle med lederjobb, kor og styreverv, tenåringsbarn og transportetapper, stevner, konserter og skole-hjem-samarbeid.

Jeg holder på med deltidsstudier i juss og økonomi. Eksamen blir i november for begge emnene. Litteraturlisten er klar og detaljert, litteraturen et anskaffet, merket med mine navnelapper og stablet opp på nattbordet.

Jeg har lest en av bøkene. Den tynneste. Den som skal omtales på den siste studiesamlingen. Resten av bøkene og kompendiene ligger der, med rene, glatte ark og motstand i permen når jeg forsiktig åpner dem, og raskt lukker dem igjen.

Jeg prøver desperat å tro på det jeg skrev i den første oppgaven jeg leverte, et forventningsnotat der jeg entusiastisk skrev om hvordan jeg gledet meg til- og så nytteverdien av hvert sekund av dette studiet.

Nå er det søndag. Jeg har brukt helgen til å drikke vin, sove, øve korsanger, handle med døtrene mine, lage mat, vaske og rydde litt, noen transportetapper, se tv, surfe på nettet og skrive blogginnlegg. Jeg har lest de to siste kapitlene i den tynneste boken, og jeg har skaffet meg oversikt over hva jeg burde ha lest til studiesamlingen i morgen og overmorgen. Det er mer enn det er mulig å lese på så kort tid.

Nå skal jeg snart lage middag og henge opp en klesvask. Og så må jeg gå meg en tur i dag. Resten av helgen skal jeg lese......

Venn

Det finnes noen mennesker i denne verden som kan redde de frykteligste dager. Jeg er så fantastisk heldig å ha noen sånne i min tilværelse. Venner som stiller opp når livet går på tverke, eller når det blir altfor travelt til at jeg kan klare alt.

Som korvenninnene mine som bakte alle kakene til min datters konfirmasjon og som kom med en vakker bok som de hadde fått forfatteren til å dedisere til meg da jeg var syk.

Og som den fine personen som ser det når jeg ikke har det bra, og sender omsorgsfulle meldinger som får meg til å føle meg litt bedre, hver gang.

Takk for at dere er der.

Frykt

Dette handler selvsagt ikke om meg. Det ville vært altfor personlig å skrive en sånn tekst om mine innerste, vanskelige følelser. Nei, den er om en god bekjent. En stund nå har hun vært redd. Frykten hennes har vært rimelig og begrunnet, og hun har levd med den i 46 dager og netter.

Når vi er redde leter vi etter strategier for å overleve. Hennes strategi var å innstille seg på det hun fryktet mest. Frykten stjal livsgleden hennes. Ikke en gang å synge gav henne gleden hun alltid fylles med når hun får lage musikk. Hun slet med å stå opp, og med å legge seg. Hun har i utgangspunktet langt fremskreden lakenskrekk og et alvorlig angrep av B-rytme. Nå ble det helt umulig. Hun ville ikke legge seg, hun visste hun gikk en sorgtung natt i møte, hun visste at hun ville slite med søvnen, og at når hun våknet måtte hun møte en ny umulig dag som hun ikke hadde krefter til å gjennomføre.

Frykten stjal all energi. Hvert bleke smil kostet et hav av krefter, hver gjennomførte tanke var en bragd. Etter endt arbeidsdag var det ingenting igjen. Sånn gikk dagene. En etter en, førtiseks tunge dager på rad og rekke. Så fikk hun beskjeden hun ikke hadde klart å forberede seg på; det skulle gå bra.

Og hun innså at hun hadde lært noe. At hun hadde fått en ny innsikt, et snev av forståelse om hva de går igjennom, alle barn og voksne som i inn- og utland lever i frykt hver dag. Hun ble ydmykt takknemlig over at hennes fare var over, og at hun slapp å møte dag 47 i frykt.

Sorg

Etter 22. Juli.

Først ble jeg målløs. Jeg hadde ingen ord. Ingen ord til sjokkerte tekstmeldinger. Ingen ord til statusoppdateringer på Facebook, ingen ting å si til verden på Twitter. Knapt noe å si til de jeg var sammen med de første grusomme dagene. Jeg klarte ikke å gå i fakkeltog. Jeg la ikke ned blomster. Men jeg gråt. Jeg gråt igjen og igjen, foran tv-skjermen, med avisene i fanget, alene og usett.

Jeg er mor, tenåringsmor. Nå er jeg uendelig takknemlig for at mine tre ungdommer er hos meg. Og jeg deler sorgen med alle foreldrene som mistet sine ungdommer på Utøya, med alle pårørende som mistet sine kjære der og i regjeringskvartalet. Jeg gråter med dere.

Mange sloss fortsatt for sine liv på sykehus. Jeg tenker på dere og håper det er styrke og trøst i at vi er mange som har dere i tankene, sørger med dere og håper dere skal klare dere gjennom dette.

Ordene mine er fortsatt ynkelige og fattige. De strekker ikke til. Det er vel slik det er, at det er en tid for alt. Nå er det ikke en tid for ord. Vi er i sorg.

Ro

I dag sov jeg til jeg våknet av meg selv, eller kanskje av tordenværet som rullet forbi. Jeg sto ikke opp. I stedet grep jeg etter boken jeg hadde lest i til langt på natt og leste et par timer til. Omsider forlot jeg bok og sommerdyne og lagde brunch sammen med barna. (Store barn er fantastisk!) Nærbutikken fikk et besøk før jeg leste ut boken min.

Eldstejenta og jeg lagde middag sammen. En nabo hadde bedt oss med på tur, så straks etter middag tok vi turskoene på. Vi var ute og gikk i tre og en halv time! Vi plukket blåbær, så på utsikten, vandret mellom gravsteinene ved gamle Hjelme kirke, gikk til en utrolig hage på Sæle og til et vakkert hus vi har sett i en film.

Vel hjemme igjen spiste vi kake og så en jentefilm.

Jeg hadde ikke planlagt noe som helst i dag, tok bare dagen som den kom. Jeg vurderte ikke hvor lang tid noe tok, om jeg hadde tid til det. Jeg hadde all den tid jeg ville ha.

Det kalles ferie, og jeg har fullstendig ro i sjelen.

Påske

Jeg har vært alene i feriehuset mitt noen dager. Jeg har skrevet på eksamensoppgaven min, nytt stillheten, nytt å være alene og pyntet til påske. Med gule tulipaner, lys, malte egg og påskekyllinger på plass gledet jeg meg til familien skulle komme.

Det beste med ferie? Forventning! Huset er klart, værmeldingene er lovende, båten skal på sjøen etter vinteropplag og jeg gleder meg intenst til 8 blanke dager som ligger uplanlagte foran meg. Jeg skal nok skrive litt, og jeg skal på sjøen. Og jeg skal flikkmale litt, lage mat og gå tur. Og jeg skal lese mine islandske krimbøker. Resten av tiden skal jeg gjøre ingen verdens ting. God påske!!!

Englevakt

Da jeg en våt og glatt marsdag for noen år siden krøp så godt som uskadet ut gjennom det knuste sidevinduet på bilen min som lå på taket, totalskadet nedi en veiskråning, tenkte jeg ikke stort. Jeg merket meg kanskje den absurde, totale stillheten. Ingen hylende sirener, ingen oppkavede menneskestemmer, ingen biler, ingenting.

Men da jeg noen minutter senere hadde fått min lille datter ut av bilvraket, også hun uten en skramme, da tenkte jeg at vi hadde hatt engler med oss. Mannen som kom først til ulykkesstedet og trodde han ville finne døde mennesker tenkte nok det samme. Jeg tenkte det om og om igjen på legevakten da det var konstatert at vi hadde sluppet fra det med kuler og blåmerker. "Vi hadde engler med oss, de passet på oss." Og det var en ren og vakker tanke. Vi hadde englevakt.

Nå er det ord med en bismak. Englene er kommersialiserte og latterliggjorte. De er forsidestoff i "Se & Hør". Mennesker som tror på engler og englevakt er håpløst fjerne, eller grusomt griske. Det er lite vakkert over det.

Jeg får omskrive min lykkelige slutt. Alt låter jo uansett bedre på engelsk. (Litt utilsiktet ironi der.) We were blessed.